25. Februar 2006 kl 05.15 kom verdens herligste prinsesse til verden, vår lille Lea. Fødselen gikk uten noen store komplikasjoner, og varte i 5 timer. Noe kort tid for å være førstegangsfødende, og alt gikk fryktelig fort, men var egentlig glad for dette 🙂 Måtte sy en del etterpå, men dette ble heldigvis gjort i narkose.
Tiden etter at vi kom hjem fra sykehuset skulle gå med på å bli kjent med vår nye «verdensborger». Vi fant fort ut at vi hadde fått et barn som var utrolig snill med sine foreldre, etter 14 dager var hun våken kun en gang om natta og sov lenge om morgenen. Jeg merket at jeg var sliten, men jeg tenkte ikke noe spesielt over dette. Jeg var jo småbarnsmor. Jeg prøvde å komme meg ut på tur så ofte som mulig, men merket at alt var et ork, det var tungt å trille vognen, og ikke minst var det tungt å løfte henne i bagen opp trappene. Jeg kunne heller ikke bære henne over lengre tid, for jeg fikk en enorm verk midt i ryggen. Jeg oppsøkte lege om dette, men fikk beskjed om at dette var normalt etter fødsel og fikk med meg smertestillende. Dette forsvant heller ikke, så det ble til at jeg måtte sitte når jeg skulle ha henne i armene.
Da Lea var et år i februar 2007, kom tiden da jeg skulle starte på jobb igjen, tenkte at dette skulle bli godt etter å ha vært «husmor» i et år. Min svigersøster trådde til som dagmamma da vi manglet barnehageplass..er deg evig takknemlig, Beate 🙂 Men det skulle vise seg at det å starte på jobb igjen ikke skulle være så godt som jeg hadde trodd… jeg manglet energi, hadde smerter i muskler og ledd, gikk med en konstant følelse av å ha influensa. Smertene jeg hadde midt i ryggen ble bare verre og verre. April, under to mnd etter at jeg hadde startet på jobb, ble smertene uutholdelige, jeg trodde selv at det var lungebetennelse. Jeg klarte ikke gå på jobb, og fikk meg time hos lege. Det skulle vise seg at det var «ingenting» som feilet meg, jeg var bare sliten og ble 100 % sykemeldt. Jeg hadde i en god stund time hos lege hver 14. dag for oppfølging, jeg ble ikke noe bedre, så vi gjorde som legen sa ;»vi prøver litt til». Etter noen måneder med dette ble jeg selv ganske lei av å være sykemeldt, jeg ville så gjerne ut i jobb igjen, så det ble til at jeg gikk ut i 50 % jobb igjen. Ser i ettertid at dette var et dårlig valg. Jeg var slettes ikke bedre, heller ble jeg verre. Hukommelsen sviktet, slik som enkle ord i en setning kunne jeg glemme, og hadde mange gang vanskeligheter med å forklare meg og fortelle ting, klarte ikke å sette ord på ting. jeg hadde konstant smerter i kroppen og influensafølelse. Har ikke tall på hvor mange gang jeg tok tempen, uten at jeg hadde feber. Hadde en følelse av å ha betennelse i hele kroppen.Etterhvert innså jeg at dette begynte å gå ut over både jobb og privatliv. Jeg klarte ikke å konsentrere meg om det jeg skulle gjøre på jobb, og all energi jeg hadde la jeg igjen på jobb, så når jeg kom hjem var det rett på sofaen, Jeg hadde ingen energi til min datter, og ser nå i ettertid hvor mye både jeg og Lea har gått glipp av. Føler på en måte at jeg har blitt «frarøvet» den gleden man skal ha av å være mor… Det har nå i det siste blitt mange tårer og såre stunder rundt dette….
Jeg har også vært en god del plaget med magen og fordøyelsessystemet. Legen henviste meg flere ganger til undersøkelse på sykehus, både for magen og smerter i kroppen, men med det samme resultatet hver gang; det er ingenting som feiler deg. Ble etterhvert ganske motløs og begynte å tenke om det var «bare meg», og følte meg som en hypokonder. Sta som jeg var fortsatte jeg i jobb å tenkte at dette ville vel gå over en dag. Da Lea var godt og vel et år tok jeg opp hånballen igjen, tenkte at ved å trene ville jeg kanskje bli bedre. Jeg kjente at etter hver trening ble jeg bare verre, og brukte opp til flere dager på å komme meg igjen. Tok også dette opp med lege, men fikk beskjed om å bare fortsette. Jeg ble plaget med skinnleggbetennelse, men gikk til naprapat for behandling og fortsatte å trene.
En Tirsdag i September 2009, følte jeg at formen var litt dårligere enn vanlig, men fant ut at jeg ville gå på hånballtrening allikevel….det skulle vise seg å være en dårlig avgjørelse. Jeg våknet neste dag og alt, som jeg i dag vil kalle det, var mørklagt. ikke fikk jeg i meg mat og klarte meg ikke selv i hverdagen, måtte ha hjelp til alt. Kroppen hadde fått nok…. Jeg hadde heldigvis en mor og en far og en svigermor som stilte opp og tok vare på meg og Lea, i og med at min samboer var mye borte på jobb. Dette er en tid jeg aldri vil oppleve igjen….
Jeg kjempet meg tilbake til hverdagen, sakte men sikkert…. men det skulle gå et halvt år før jeg var tilbake i den samme formen som jeg var i før dagen dette skjedde.
Jeg hadde flere samtaler med min bror, Tor, som etterhvert mente at jeg hadde symptomer på ME, og hadde gjennom sin kompis hørt om Lillestrøm Helseklinikk. Jeg samlet både mot og krefter, og fikk min gode veninne Siv med meg som følgesvenn 🙂
Denne turen skulle vise seg å forandre min hverdag 🙂
Legg igjen en kommentar